Min opplevelse av Kaliningrad

Nå har Ragnhild mast så lenge at nå tenkte jeg at jeg kanskje kunne skrive litt om åssen det var i Kaliningrad for min del:P det er bare hyggelig å bidra:)

Tenkte å fortelle litt om åssen det var å bo i familien. Kvelden vi kom til barnehjemmet fikk jeg tildelt en familie, og så ble jeg kjørt ca 120 km unna byen! Det var ganske skummelt; å sitte i baksetet på en bil med to fremmede folk. Jeg skulle bo hos Igor, som er på min alder, og familien hans. De sa at de kunne tysk, noe som ville vært fint, for da kunne jeg ha kommunisert bra med dem. Men de kunne ikke tysk. I så fall veldig veldig lite. Heldigvis hadde de en tysk-russisk russisk-tysk ordbok, så vi når vi skulle si noe fant vi fram nøkkelordet i setningen i ordboka og viste det til den andre. Litt tungvint, men det funka ganske bra! I løpet av helgen traff jeg ingen av de andre fra klassen, og fikk nesten ikke prata ordentlig med noen:/ men familien "min" tok veldig godt vare på meg. De prøvde hele tiden å inkludere meg i hva som skjedde og snakke til meg. Dessuten ville de konstant at jeg skulle spise noe! Jeg hadde knapt nok fordøyd siste måltid og så kom de med ny mat. Jeg følte meg så utrolig uhøflig og frekk som alltid så at jeg ikke var sulten og at jeg ikke orka. De spurte meg til og med om jeg var på diett. Gjennom hele uka vi var i Kaliningrad følte jeg meg konstant mett. Kanskje det var derfor, men maten vi fikk var ikke så veldig god. En gang fikk jeg varm melk å drikke, og det var et slags smør-snerk på toppen. Disgusting! Jeg klarte å tvinge ned den ene koppen og prøvde ikke å drikke det ekle smøret. Senere så jeg at katten drakk det samme! Æsj!

Så til tiden med ungene. De var altså SÅ søte og snille, jeg savner dem enda. Jeg spilte kort, kasta ball eller spilte volleyball med dem. Kortspillet var litt komplisert, og egenlig var det Maksim som spilte for oss begge og jeg holdt kortene. Jeg kunne jo ikke snakke med dem, så jeg kunne ikke reglene. Men det var ganske gøy likevel. Vi var mye ute i skolegården også, og barna elska og gå rundt med kameraene og ta bilder av alt og alle:) Det var veldig fint, for da fikk jeg mange bra bilder, men kameraene er jo veldig verdifulle og de var ikke alltid like forsiktige. Det gikk bra til slutt da:) De fleste har lommene fulle av solsikkefrø som de spiste som snacks. Det car visst godteriet dems. Vi fikk også noen, og i begynnelsen pelte Vova opp hvert eneste ett for meg, siden jeg var litt klønete:P De lærer seg fort navna våre, og det tok ikke lang tid før jeg hørte "ChaRRlutta, ChaRRlutta!" overalt. Alle ville at jeg skulle se på dem og gjøre det. Det var veldig vanskelig å dra fra dem om kvelden:(
Når det var mat gikk vi med gruppa vår og spiste ved samme bord som dem. De hadde visst ansvaret for å hente mat og tallerkener og sånn selv, og de verta oss opp som bare det. Og når jeg ikke orka mer av den grusomt søte teen, helte de det i sitt eget glass sånn at det ble plass til drikkeyoghurten som vi skulle få. Den var god! Men barna var altså så hjelpsomme og snille, og de ville så gjerne ha vår oppmerksomhet. Men det var så mange barn der, så jeg fikk ikke være med alle:( de jeg fikk best kontakt med var Vitja, Dina, Karina, Vova og Sasha. Jeg savner dem sånn.

Sånn, dett var dett for denne gang. Skrive kanskje mer senere, og kommer kanskje med noen bilder. Men ikke nå, for nå skal jeg ut og øvelseskjøre! Hejdå!:)

Charlotte